Tenk deg dette:

Barnet ditt kommer hjem fra skolen. Sekken blir slengt i gangen, døren smeller igjen.

Du følger etter og spør:

«Hva har skjedd?»

«LA MEG VÆRE!» får du tilbake.

Du prøver igjen. Du vil jo bare hjelpe.

Og så kommer det:

«HOLD KJEFT!»

Hva skjer i deg akkurat da?

Blir du sint? Såret? Oppgitt? Kanskje kjenner du at dette finner du deg rett og slett ikke i.

Det er forståelig.

Men akkurat her finnes det et lite øyeblikk som kan få stor betydning:

Klarer vi å stoppe opp lenge nok til å bli nysgjerrige på hva som ligger bak atferden?

Vi mennesker prøver hele tiden å forstå

Hjernen vår forsøker hele tiden å skape mening i det som skjer rundt oss.

Og vi trekker fort konklusjoner.

Et barn som svarer «hold kjeft», kan fort bli forstått som frekt, respektløst eller uoppdragent.

Et barn som nekter å gjøre lekser, kan bli oppfattet som lat.

Et barn som ikke vil gå på skolen, kan bli forstått som vanskelig.

Et barn som smeller igjen døren, kan oppfattes som utakknemlig eller uhøflig.

Men dette er våre tolkninger av det vi ser.

Atferden forteller oss at noe skjer.

Den forteller oss ikke nødvendigvis hva som skjer.

Barnets følelser påvirker også oss

Vi mennesker påvirkes av hverandre.

Når barnet vårt er stresset, sint, redd eller fortvilet, skjer det ofte noe i oss også.

Barnets uro kan aktivere vår egen uro.

Det kan vekke bekymring, frustrasjon, sinne eller en følelse av å miste kontroll.

Og det kan også treffe noe i vår egen historie.

Vi har alle med oss erfaringer fra vår egen oppvekst. Vi har lært noe om hvordan man håndterer sinne, konflikter, gråt, motstand og sterke følelser.

Noen lærte at sinne var farlig.

Andre lærte at man skulle skjerpe seg.

Noen lærte at det viktigste var å være lydig og oppføre seg pent.

Andre opplevde mye konflikt og kan som voksne bli ekstra urolige når stemningen hjemme blir dårlig.

Dette kan påvirke hvordan vi møter barnet vårt i dag.

Derfor handler det å se bak barnets atferd ikke bare om å forstå barnet.

Vi må også bli litt nysgjerrige på oss selv.

Hva skjer i meg akkurat nå?

Hvorfor blir jeg så sterkt påvirket av dette?

Hva skjedde før døren smalt?

La oss gå tilbake til barnet som kom hjem fra skolen.

Vi ser sekken som blir kastet.

Vi hører:

«LA MEG VÆRE!»

Men vi vet fortsatt ingenting om hva som skjedde før barnet kom inn døren.

Kanskje barnet har holdt sammen hele skoledagen.

Kanskje bestevennen plutselig ikke ville være sammen.

Kanskje barnet følte seg dum foran klassen.

Kanskje det har vært en konflikt ingen voksne har oppdaget.

Kanskje barnet har brukt enorme krefter på å konsentrere seg, tilpasse seg og fungere.

Så kommer barnet hjem.

Til stedet hvor det kanskje føler seg tryggest.

Og der går det ikke lenger.

Det betyr ikke at vi vet hva som ligger bak atferden.

Men det betyr at vi bør være nysgjerrige på det.

Når følelsene blir store, blir ordene vanskeligere

Når følelsene blir veldig sterke, kan både barn og voksne få dårligere tilgang til ferdighetene vi trenger for å stoppe opp, tenke oss om og velge hvordan vi skal reagere.

Vi kan si ting vi senere angrer på.

Vi kan smelle med døren.

Vi kan rope.

Vi kan gjøre ting vi vanligvis ikke ville gjort.

Barn har i tillegg et reguleringssystem som fortsatt er under utvikling. De har ikke den samme kapasiteten som voksne til å håndtere sterke følelser.

Det betyr ikke at barnet aldri kan styre seg.

Og det betyr heller ikke at all atferd skal aksepteres.

Men det betyr at vi voksne må ha realistiske forventninger til hva barnet klarer midt i en følelsesstorm.

«Men jeg prøver jo bare å hjelpe»

Dette tror jeg mange foreldre kjenner igjen.

Barnet er opprørt.

Vi spør:

«Hva har skjedd?»

«Fortell meg.»

«Hvorfor er du så sint?»

«Kan vi ikke bare snakke om det?»

Vi kommer kanskje med løsninger.

Barnet blir enda sintere.

Og vi svarer:

«Men jeg prøver jo bare å hjelpe deg!»

Det gjør vi også.

Problemet er ikke nødvendigvis hjelpen.

Problemet kan være timingen.

Barnet er kanskje ikke klart for ordene våre ennå.

Akkurat da trenger barnet kanskje først at vi tåler følelsen.

At vi senker presset.

At vi er tilgjengelige uten å kreve en forklaring.

At barnet får tid.

Ro først. Ord etterpå.

Når følelsene blir mindre, blir det ofte lettere å finne ordene.

Kanskje kommer barnet selv tilbake senere:

«Mamma … vet du hvorfor jeg ble så sint?»

Da kan samtalen begynne.

Å forstå betyr ikke at alt er greit

Dette er viktig.

Å se bak atferden betyr ikke at barn skal få gjøre akkurat som de vil.

Hvis barnet slår, sparker, ødelegger ting eller sårer andre, må vi kunne stoppe handlingen og sette grenser.

Barnet som ropte «hold kjeft» kan senere trenge å ta ansvar for det.

Men vi trenger ikke nødvendigvis ta den diskusjonen når barnet er på sitt mest opprørte.

Først kan vi prøve å forstå:

Hva skjedde med deg?

Senere kan vi snakke om:

Hva skjedde med den andre?

Og:

Hvordan kan vi gjøre det godt igjen?

For det er forskjell på å si:

«Du er så frekk.»

og:

«Jeg skjønner at du var rasende. Samtidig er det ikke greit å snakke sånn til meg. Vi kan snakke om det når vi begge har roet oss.»

Den første formuleringen kan lett oppleves som noe om hvem barnet er.

Den andre handler om det barnet gjorde.

Det er en viktig forskjell.

Et barn kan gjøre noe dumt uten å være dum.

Et barn kan gjøre noe slemt uten å være slemt.

Min erfaring er også at stort sett, så vet barnet forskjellen på hva som er greit og ikke greit. 

Barn lærer regulering sammen med oss

Barn blir ikke født med ferdig utviklet evne til å regulere sterke følelser.

Denne kapasiteten utvikles gradvis gjennom modning og erfaring – og gjennom samspill med andre mennesker.

Når barnet gjentatte ganger opplever en voksen som forsøker å forstå, tåler følelsene og hjelper barnet tilbake til ro, får barnet verdifulle erfaringer.

Erfaringer som kan fortelle:

Følelsene mine er ikke farlige.

Jeg er ikke feil selv om jeg har sterke følelser.

Jeg kan være sint og fortsatt være elsket.

Jeg kan være lei meg uten å bli gjort til et problem.

Jeg er verdt å være sammen med, også når jeg strever.

Over tid kan slike erfaringer bidra til barnets utvikling av trygghet, følelsesforståelse og evne til selvregulering.

Det er noe barnet tar med seg videre – i vennskap, skole, kjærlighetsforhold og kanskje en dag inn i sin egen foreldrerolle.

Du kommer til å bomme

Når følelsene blir store – hva gjør du?

Det er ikke alltid lett å vite hva barnet trenger når følelsene tar over.

Jeg har laget en gratis guide med 3 konkrete ting du kan gjøre når barnet ditt får sterke følelser – for å hjelpe barnet tilbake til trygghet og ro.

FÅ GRATIS GUIDE: https://www.tryggforeldre.no

Og så kommer kanskje det viktigste:

Du kommer ikke til å klare dette hver gang.

Det gjør ingen.

Noen ganger blir barnets sinne til vårt sinne.

Noen ganger sier vi noe vi angrer på.

Noen ganger korrigerer vi atferden før vi klarer å være nysgjerrige på følelsen.

Noen ganger smeller kanskje vår egen dør.

Trygge relasjoner handler ikke om perfekte foreldre.

Det handler også om hva vi gjør etterpå.

Kan vi stoppe opp?

Kan vi se vår egen del?

Kan vi gå tilbake til barnet og si:

«Det der ble ikke slik jeg ønsket. Jeg ble sint. Jeg klarte ikke å forstå deg akkurat da. Kan vi prøve igjen?»

Det er ikke et nederlag.

Det er reparasjon.

Og kanskje er nettopp det noe av det viktigste vi kan lære barna våre:

Vi kan miste hverandre et øyeblikk – og finne tilbake til hverandre igjen.

Neste gang skal vi se nærmere på akkurat dette:

Hva gjør vi når det blir brudd mellom oss og barnet – og hvordan reparerer vi?

Har du spørsmål, så send det til hei@tryggforeldre.no